Er livets tre i ferd med å dø?

Er livets tre i ferd med å dø? KRONIKK: I ni måneder har vi febrilsk prøvd å spare der vi kan, men pengene ruller ut fra Helse Stavanger. Bildet er tatt under styremøtet i Helse Stavanger 31. august i år. Stine Grude Telstø Molekylærbiolog ved avdeling for medisinsk mikrobiologi og foretakstillitsvalgt for Tekna-gruppen på SUS Kopier lenke Kopier lenke Debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetskontrollert av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne. Folket i regionen og de ansatte på Stavanger universitetssjukehus, reagerte med sjokk og vantro da nyheten om at sykehuset var i en alvorlig økonomisk krise kom fram i fjor. Det er ni måneder siden; ni måneder med sparetiltak, ansettelseskontroll, febrilsk leting etter måter å spare penger på. Det blir verre før det blir bedre sies det. Jeg håper det snart blir bedre, vi når fortsatt nye høyder i negativ retning. Penger ruller ut på behandling av ankesaker, innleie av konsulenter som skal vurdere pleiefaktor og bemanning, E-bygg, renter. Listen over utgifter blir lengre, underskuddet større. Det er fortsatt lønns- og personalkostnader som pekes på som den store stygge ulven i regnestykket. Jeg har lurt på hvor dette skal ende, men jeg tror ikke lengre at jeg vil vite svaret på det spørsmålet. I 2002 ble «Foretaksmodellen» rullet ut i landets sykehus, med statsminister, hele Norges og Ap's Jens Stoltenberg i spissen. Intensjonen var å gi større faglig frihet og driftsansvar, dog innenfor strenge økonomiske rammer, til lokale og regionale foretak. Sikre lik tilgang til helsetjenester over hele landet, bedre økonomisk styring og tydeligere ansvarsforhold. Staten skulle være eier, tildele rammene, sørge for å redusere ventetider og unngå budsjettsprekker. Sykehusene skulle drives etter mer forretningsmessige prinsipper. Hvordan kunne det gå så galt? Det var nok et stort løft for helsesektoren når ordningen ble innført. Nå står vi her i 2026, og lurer på hvordan det kunne gå så galt, og så langt, som det har gått. Vi har verken reduserte ventetider, større faglig frihet eller likere tilgang på helsetjenester over hele landet. Jeg vil våge å påstå at modellen nå har motsatt effekt enn den opprinnelige tanken. Helseminister Vestre fører arven fra sin partikollega videre. Vestre har innført flere «løfter» så langt i sitt virke som helseminister, for eksempel «Ventetidsløftet» for å redusere ventetid, «Medarbeiderløftet» for å sette søkelyset på medarbeidere i helsesektoren, fokus på arbeidsmiljø og mange fine ting. Likevel blir ventetider lengre, medarbeiderne slitnere, utmattede av stadig høyere krav til effektivitet, inntekt og alt som følger med å spare seg til fant. Faglig utvikling og frihet kan vi glemme, det har vi ikke råd til. Har ikke ministeren indirekte innrømmet at modellen ikke fungerer slik de hadde sett for seg, i med at han over 20 år senere må gi løfter om å utbedre områder modellen skulle utbedre? Han har sagt at kaken ikke blir større om man deler den på en ny måte. Dette sa han for å forklare at sykehusene ikke kan forvente mer penger fra staten, det ville vært direkte misbruk av skattebetalernes penger. Vi må klare oss innenfor rammene staten har satt. Skjønner ingen hva det koster? Flere sykehus over det ganske land har styrt med dundrende underskudd i årevis, også her har modellen feilet. Hvem har skylden? Styrer, ledergrupper, de på gulvet? Eller er det rammene, kaken om man vil, som ikke er stor nok til å romme det som kreves for å drive sykehus? Han har også nedsatt et utvalg, Helsereformutvalget, som har brukt over ett år på å se på alternative modeller. Hva hjelper det de som har jobbet på sykehus som har stått i økonomisk krise hele karrieren? Arbeidsplassene som har mistet kompetanse, verdifulle ansatte og muligheter for utvikling, på grunn av presset økonomi? Når fagmiljøer bygget opp over flere tiår nå er i ferd med å gå i oppløsning? Når de små stedene, som skulle være sikret like helsetjenester som de store, alt har mistet fødeavdelinger, akuttfunksjoner og lokalsykehus? Det mest frustrerende er at det ikke ser ut til at de som styrer forstår hvor mye det faktisk koster å drive sykehus. Å følge utvikling i teknologi, infrastruktur, befolkningen og pasientens behov og kompleksitet. Det er ikke det samme nå som for 20 år siden, det er ikke det samme som for 5 år siden. Behovene endrer seg, prisene blir høyere, og rammene vi tildeles har ikke fulgt med. Vi fortjener god lønn Jeg syns også at de som jobber i spesialisthelsetjenesten fortjener en lønn de kan leve av, og jammen faktisk også leve godt. Ikke at de skal ha dårlig samvittighet for å være den største utgiftsposten som knuser sykehusets økonomiske handlingsrom. Hvor mye skade får skje før noen innser at det må tas grep, at vi ikke klarer det uten en økonomisk ramme det faktisk er realistisk å drifte innenfor i 2026 og for fremtiden? Spesialisthelsetjenesten er som et tre, livgivende. Annet liv sentrerer seg rundt treet; lever i det og av det. Det startet i det små med at nye knopper ble knepet av, for at treet ikke skulle bruke energi det ikke hadde på grunn av for lite næring. Så ble kvister knekt av. Så ble store greiner og toppen sagd av, drastiske grep. Nå har vi kommet dit at det hakkes løs på røttene; de ansatte, kvaliteten, kompetansen som har båret sykehuset i tiår. Treet kjemper en desperat kamp for å holde seg i live, men kommer snart til å begynne å visne. Fortsetter det denne veien uten næring fra staten, vil til slutt bare en hul, livløs stamme stå igjen.