Den viktige meningsbrytingen

Kong Haralds bortgang og begravelse fortjener solid og omfattende dekning i mediene. Det samme gjelder naturligvis tronskiftet og kongehusets utvikling i tiden som kommer. Det forhindrer ikke at det bør være være rom for demokratisk utfoldelse og meningsbrytning i offentligheten parallelt. Den utdaterte enigheten om borgfred blant de politiske partiene bør imidlertid ende på historiens skraphaug. I en digital hverdag, der nyhetsflommen skyller over oss 24/7, er det helt naturlig at politikerne pleier politisk debatt. Landesorg kan sikkert tvinge fram noe så sjeldent som et saklig og respektfullt ordskifte, som når julefreden senker pulsen, men å inngå en slags pakt om politisk stillstand er uklokt. Dvalen kan til og med la sosiale medier råde grunnen. Det er null og niks som minner om kollekive klappsalver og rabiate nyhetsopplesere fra Nord-Korea. Tross alt Islands nei til Brussel fortjente en omfattende debatt i sanntid, det samme gjelder opphevingen av avgiftskuttet på drivstoff, som har vært et ekstremt viktig tiltak i distriktene. Det gikk stille for seg, kanskje en smule behagelig for enkelte partier. Også lokalt kan politisk lavbluss i en 14-dagers periode bli et merkelig signal, spesielt hvis «spillereglene» oppfattes ulikt. Noen kommuner i vår region har avlyst alt av møter, andre har plukket pontensielle «kranglesaker» ut av sakslistene — og noen har ikke foretatt seg noe spesielt. Dyrøyseminaret går avvstabelen mandag og tirsdag — noen politikere har trukket seg, andre delta. Det har også oppstått en tiltrengt mediedebatt i forbindelse med Kong Haralds bortgang, både når det gjelder bredde, volum, relevans og vesentlighetskriteriet i dekningen. Er media for servile? Den offensive dekningen av Epstein-saken og Høiby-rettssaken, Mette-Marits sykdom og det spektakulære bryllupet til Marta og Durek, tyder ikke på at det er kongehusets ve og vel som er styrende for valgene som tas. Så kan det naturligvis være annerledes når en monark faller fra. Premissene til mange av kommentatorene som har fått en overdose monarki de siste ukene, er at mediene overspiller og lar seg henføre av føleri og dermed blir en del av sorgen, uten evne til å fylle samfunnsrollen. Det er definitivt verdt en evaluering. Det kan også være en elitistisk refleks, akkurat som irritasjonen knyttet til roturene og den euforiske gleden under fotball-VM, som ble til historiens kollektive gledesstund i rødt, hvitt og blått. Det kan nok ha stengt av fokuset på viktigere saker i fem uker. De aller fleste ser nok verdiene av bredden i dekningen av Kong Haralds bortgang, men det er verdt å diskutere hva det gjør med oss. Likevel; det finnes verre ting enn at folk viser empati og følelser over tapet av en respektert og kjær konge. Vårt inntrykk er at følelsene er ekte, som stillheten i blomsterhavet på Slottsplassen, barn og unge som mente at Kong Harald var hele Norges bestefar og at mange følte genuin sorg for at en så sentral skikkelse gikk bort. Det er null og niks som minner om kollekive klappsalver og rabiate nyhetsopplesere fra Nord-Korea. Tross alt.